Haberler
Haber Kaynaðý Seç

 

Med pennen som vå

For den tyrkiske forfatteren,menneskerettsforkjemperen
og regimekritikeren Asli Erdogan har skrivingen hatt en høy pris.

– Jeg er redd hele tida, først og fremst for
å bli arrestert, sier Asli Erdogan.
Den tyrkiske forfatteren, aviskommentatoren
og regimekritikeren er en det
blåser farlig rundt. Hun blir overvåket av
myndighetene, tiet i hjel i avisene. Men
under årets litteraturfestival på Lillehammer
ble hun invitert for å holde
hovedforedraget. Selv er hun sjokkert
over all oppmerksomheten hun har fått
under festivalen, både av pressen og av
festivalpublikummet.

– I Tyrkia er det fullstendig motsatt.
Du blir ikke hørt. Det er nesten umulig å
overleve som forfatter. Etter denne festivalen
vil jeg ta med meg det jeg har gjort
her, og fakse det til alle Tyrkias aviser.
Ingen vil trykke det. Kanskje to linjer her
og der, men det er alt.
Erdogans bøker har fått internasjonale
kritikere til å fi nne fram sine fl otteste
superlativer. Men i Tyrkia er det stille.
Tyrkisk presse boikotter henne, det er
som om hun ikke fi ns.

– Jeg er så sint på tyrkisk media, sier
hun.
Bare én avis lar henne få spalteplass,
den kurdiske avisen Özgür Günden. Der
har hun levert sp i et par måneder –
ikke uten risiko. Siden avisen så dagens
lys tidlig på 1990—tallet, er 73 medarbeidere
drept. Avisen er under et kontinuerlig
press fra påtalemyndigheten, redaktører
og journalister har dommer
hengende over seg, og blir truet. Eieren
av en annen kurdisk avis er for tida i
retten.

– Aktor vil gi ham en straff på 166 år.
De er kurdere, ergo er de terrorister.
Ytringsfriheten er under sterkt press i
Tyrkia. Ifølge Reporters without Borders
har Tyrkia falt til 138. plass på deres liste
over pressefrihetens kår i verdens land.
Det er bak Irak, foran Russland. Flere
tusen nettsider har blitt blokkert, deriblant
YouTube. 68 journalister sitter for
tida fengslet, uten annen grunn enn at de
har skrevet ord myndighetene misr.
Rundt 10.000 søksmål pågår, rettet mot
journalister og andre intellektuelle.
Nobelprisvinner Orhan Pamuk ble i
slutten av mars dømt for å ha omtalt det
armenske folkemordet i 1915. Dommen
ble seinere trukket. Erdogan bare trekker
på skuldrene.

– Folk kaller meg
en pessimist, men
jeg tror det alltid har
vært sånn, sier hun.
Forfatteren har vært
menneskerettsaktivist
siden 1993, og
har måttet betale en
høy pris for å komme dit hun er i dag. Fra
1998 til 2000 hadde hun en egen spalte i
den store tyrkiske avisen Radikal, der hun
tok opp politisk hete temaer som fengsel
tortur, kvinnemishandling og kurdernes
kamp for rettighetene sine. Seinere fi kk
hun sparken, noe hun selv beskriver som
et «politisk spill». Artiklene hennes er
samlet under tittelen «Bir Yolculuk Ne
Zaman Biter» («Når er reisen slutt»)
(2002), som også ga henne problemer.
Hun ble avlyttet og forfulgt, moren
hennes ble truet. I 2003 kom nådestøtet:
En bok skrevet av ekskjæresten hennes
førte til en rekke ufi ne oppslag i tyrkisk
media.

– Lenge kunne jeg ikke gå på gata
uten å bli trakassert, det var en lynsjestemning
i hjemlandet mitt. Alle snakket
om meg, alle ville mene noe om meg. Jeg
ble diskutert som Dominique Strauss—
Kahn! Det var som en off entlig voldtekt.
Men det verste var at jeg ble portrettert
som en løgner.
Erdogan gikk ned mange kilo, kastet opp
hver dag, vasket seg febrilsk hele tida.

– Jeg var nesten død. Og fortsatt har
jeg ikke kommet over det.
Løsningen ble å forlate Tyrkia. Lenge
kunne hun ikke lese aviser eller se på TV.
Fortsatt kan e—posten eller telefonen gi
henne panikkanfall.

– De dømte meg til et liv i ensomhet.
Og det ville aldri ha
skjedd med en
mann, sier hun.
Å være menneskerettighetsforkjemper,
kritisk skribent
og attpåtil
kvinne, blir ikke sett
på med nådig blikk
hos den tyrkiske regjeringen.

– Du må overbevise folk om å lese det
du skriver, om igjen og om igjen, da får
du kanskje et minimum av respekt. Den
tørste undertrykkelsen i Tyrkia er mellom
mann og kvinne, det er en skjult form for
undertrykkelse. En kvinne er fri innenfor
rollen sin, men ikke som kvinne.
Erdogan startet å skrive som 24—åring i
Genève, mens hun arbeidet ved CERN,
det europeiske senteret for kjernekraftforskning,
som den eneste tyrkiske
kvinnen i gruppa. Etter å ha jobbet i
14–15 timer, dro hun tilbake til hybelen
sin for å skrive, ikke sove.

– Skrivingen ble en overlevelsesmekanisme,
en avhengighet, jeg skrev meg
mot katarsis, sier hun.
Hun avbrøt sin vitenskapelige karriere
mens hun jobbet med doktoravhandlingen
sin i Rio de Janeiro. Etter å ha gitt
ut sin andre bok, bestemte hun seg for å
vie all tid til skrivingen. Erdogan skriver
om de svake og utstøtte i samfunnet. I
«Den mirakuløse mandarin» beveger
hovedpersonen seg rundt i Genève, mens
i «Byen med den røde kappa» foregår
handlingen i Rio de Janeiro. Nå har hun
fl yttet tilbake til Istanbul, hvor hun skriver
på en roman om den vakre og voldsomme
smeltedigelen midt mellom øst
og vest.
Men hun trives ikke i hjembyen.

– Det blir vanskeligere og vanskeligere
for meg å få meg en jobb her. Hadde
jeg hatt et valg, ville jeg aldri ha bosatt
meg i Tyrkia. Men jeg har ikke noe valg.
Jeg er 44 år, jeg har helseproblemer, og
jeg er tyrkisk statsborger. Bare for å få lov
til å komme hit i tre dager, måtte jeg fylle
ut 35 dokumenter for å få meg et visum.
Byen dreper meg med vilje. Jeg er sliten.

27.05.2011
NORVEÇ


 

Haberler Biyografi Kitaplar Fotoðraflar Röportajlar Köþe Yazýlarý   Ýletiþim Ana Sayfa
Design by medyanomi