Tyrkisk pepper, brasilianskhete

Turkey: ten points, la Turquie: dix points. Tidiigere har jeg skrevet begeistret om tyrkeren Orhan Pamuk. Nà foreligger Asli Erdoğan — ung, tyrkisk og kvinne — pà norsk. Jeg mâ inn—r0mme atjegaldrihar h0rtom forfatteren, men «Byen med den rôde kappa» er uten tvil det beste jeg har anmeldt den—ne hasten.
Overveldende, voldsom og rà: Slik er denne teksten og by¬en den beskriver, der skuddsal—vene h0res dag og natt, og med «folk som baesja eller mastur—berte midt pâ gâta». I demie sm0rjakraesjlander Özgür, Er—dogans hovedperson. M0tet med byjungelen er skjeüsetten—de og virker sterkt pâ tyrkerin—nensnerver: «Hunkjempamot kvalmen med â bite seg sâ hardt i hendene at de nesten begynte à bl0. Det var som om patroner ble skutt inn i hjemen hennés.» Ikke minst er heten drepende klebrig, for kropp og tanke: «Av og til var hun pâ nip¬pet til à bli gal. For â opprett—holde trua pâ en virkelig ytre verden, kasta hun seg ut i gata som brant som en bakerovn... Leppene var sprukne av t0rst, urinenvar gj0rmefarga. Det gnistra i blâ lyn for de blasse 0ynene hennés.»
Ingen smilige hensyn
Nâr jeg siterer sàpass omfat—tende fra boken, er det fordijeg sliter med â finne norske adjek—tiver som yter den rettferdig—het. Dette — hvorvidt en mal¬strom av nylig uerfarte inn—trykk kan gj engis i skrift — er blant utfordringene boken rei—sen Etter mitt syn er «Byen med den r0de kappa» et meget levende bevis pà at det gàr an. Ingen i Norge, det mâtte i sâ fall vsere Bertrand Besigye. skriver som Erdoğan. Hun ser¬verer en sterkt krydret sanse—gryte full av lukt, lyd. smak. lar¬ger ogmusikk. Metaforene. og dem er det mange av. treffer denne leseren omtrent som de nevnte patronene. Byens hek—tiske livsrytme, dens kaotiske og desentraliserte geografî. ertil setning veksler Özgür mel—lom â vsere —hun» og«jeg». Pendlingen kan skyldes at ho—vedpersonen âpenbart har mye tü felles med forfatteren, som oppholdt seg i Rio for â arbeide med en doktorgrad, men ga det opp tü forde! for forfattergjer—ningen. Ogsâ Özgür söker tü skriften, for a lappe sammen li—vet, og teksten hun skriver he—ter... ja, nettopp: «Byen med den r0de kappa». Med andre ord oppheves langt pâ vei skü—let mellom forteller og forfatter. Det er dristig. nesten uforsiktig gjort, ogromanen fremstâr for meg som en eneste kraftan—strengelse, der Erdoğan har satset alt pâ ett kort: at leseren rives med.
Byen og eksilet
Slik Dublin og Joyce h0rer sammen, eller Praha og Kafka—slik vü Rio for meg fra nâ av vse¬re ul0selig knyttet tü Asü Erdo—gans navn. Med «Byen med den r0de kappa» skriver hun seg inni enfremtredende roman—tradisjoni det forrige ârhund—ret: bydiktnineen. Er Erdogans Rio et «modeme» byhelvete som knuser mdividet under si¬ne larvef0tter? Eller er Özgür en «postmodeme» heltinne som ekstatisk gâr opp i byens flimrende spül? Det er som om «Byen med den r0de kappa», der Rio naermest som en leven¬de organisme eter seg opp mel¬lom ordene, sprenger s eu—ropeiske tankeskjemaer. Som frivülig deklassert, uterüandsk, fremmedsprâklig og stüt over—for en helt annerledes erotisk kultur, er Özgür fremmedgjort ganger fire. Det er. i parentes bemerket, noe selsomt for en nordmann â lese at en kvinne fra det «eksotiske» Tyrkia om—taler seg som «nordboer» og «kald, semulepuddingaktig», og teksten kan sikkert âpnes ved postkoloniale og ferninis—tiske teorin0kler.
Hvorfor avbryter ükke Özgür sitt selvvalgte eksü? Hvorfor drar hun ikke hjem tü trygghe—ten? Den Özgür som sleper seg gjennom Rios gater, er ikke lyk—kelig. Hun ruger pâ en ensom—het som sprer seg i kroppenlik «en smerte en ikke kunne finne senteret tü». Men det er ikke bare Rio som forârsaker denne ensomheten, ogRio forârsaker ikke bare ensomhet....