NRA Asli Erdoğan

Asli Erdoğan erfodt i 1967 i İstanbul. Hun tok sin mastergrad i atomfysikk ved Bosporus—universitetet i 1993, og arbeidet siden to âr i Rio de Janeiro. Hun debuterte i 1977, men fikk sitt gjennombrudd med sin andre roman, ”Byen med den rode kappa” (n.tit. fra 2004) i 1998.
Fra 1998 til 2000 hadde hun egen spalte i den store tyrkiske avisen Radikal. Den har gjort henne til en kjent person i hjemlandet, men ogsâ kontroversiell. I spalten tok hun opp politisk hete temaer som fengsel, tortur, kvinnemishandling og kurdernes kamp for rettigheter. Artiklene hennes er samlet under tittelen Bir Yolculuk Ne Zaman Biter (”Nâr er reisen slutt”), 2002. Hun har veeri menneskerettsaktivist siden 1993.
Hun har ogsâ gitt ut dikt, noveller, prosa—poesi, reiseskildringer og politiske artikler i etbredt spekter av medier. ”Byen med den rode kappa” er den forste romanen skrevet av tyrkisk kvinne, som oversatt direkte fra tyrkisk til norsk.

***

Forfatteren, Asli Erdoğan (f. 1967), er utdannet i
fysikk og informatikk ved Bosporus—universitetet, har
tilbrakt et par âr ved en partikkelaksellerator i Sveits
og reiste til Rio de Janeiro for â fullfore en
doktoravhandling. I stedet ga hun seg skrivekunsten i void pâ heltid, og det
skal vi vêere glad for.

«Byen med den rode kappa» handler om den unge tyrkiske kvinnen Özgürs mote med Rio. Det blir pä alle mâter en frontkollisjon. Alt er annerledes, forsterket og mer skremmende enn hjemme i Tyrkia; fattigdommen, favelaene, den losslupne seksualmoralen, volden og voldsomhetene, luktene, lydene, kodene, heten og, ikke minst, sprâket. I det hele tatt er «Byen med den rode kappa» en svasrt kroppslig og sansenaer roman med en intens, vibrerende atmosfaare, râ og direkte skildringer av vold og fornedrelse, og med en nesten desperat utforskning av sprâkets begrensninger og muligheter. Mye i romanen er diametrale motsetninger eller antipoder som braker sammen. Pâden ene siden Rio, pâ den andre siden İstanbul; pâ den ene siden brasiliansk seksualitet, pâ den andre siden tyrkisk bluferdighet. Og sä videre: Politikk og karneval, kjaarlighet og skuddsalver, fattigdom og overflod, blod, urin og ekskrementer i gatene, folk som slâr hverandre ihjel, masturberer eller kopulerer i füll offentlighet; glitrende, ufolsomme fasader og en sensitiv, intelligent tyrkisk kvinnes mote med denne râ, kroppslige og kyniske virkeligheten.
Özgür betyr «frihet». Det forplikter. Andre mennesker ville muligens ha forlatt Rio, men ikke Özgür. I stedet foler hun et desperat behov for â sette ord pâ de nye erfaringene og folelsene, i en by der egoismen i folge forfatteren er en religion. For, som det heter i et innledende motto til et av kapitlene: «Bortsett fra det skrevne ord, er doden det eneste som varer». Flere av kapitlene er utstyrt med s inngangsmottoer, fra iranske ordtak og bibelsitater til Nietzsche, Kafka og Derrida. Et av kapitlene baerer overskriften «Gaarningen i Santa Teresa,» og böken er tilegnet, fär vi vite helt til slutt (i motsetning til det som vanlig er, altsâ â sette tilegnelsen for fortellingen begynner) «Eduardo, som ble drept av et streifskudd i Santa Teresa». Men voldsomhetene i hverdagen og denne nye Rio—virkeligheten avdekker gradvis ogsâ en voldsomhet i hovedpersonens eget indre.
«Byen med den rode kappa» kan, som sä mange gode romaner, leses pâ flere plan og utforskes pâ mange nivâer, fra det ekstremt realistiske, vulgaare og virkelighetsnasre, via det drommeaktige og poetiske til det intelligent analytiske stiltrekket som kommet til uttrykk i diskusjonene omkrlng sprâket og skrivekunsten. Det er en realistisk fortelling, men ogsâ en metaroman. Det er en byskildring, men romanen kan ogsâ leses allegorisk. Skildringen er tett, intens, nasr, men ogsâ symbolmettet og füll av allusjoner, nâr man forst gär inn for ä oppdage s. Det er en bok om tekstens tilblivelse og skrivekunsten i sin alminnelighet, samtidig som Özgür leser verden som en tekst, omsetter aile folelser og erfaringer til tekst, og mer nasrmer seg virkeligheten med en tekstforstäelse enn med menneskekunnskap som den grunnleggende fortolknings— og erfaringsnokkel.
Med denne romanen er Erdoğan den forste kvinnelige tyrkiske forfatteren som er oversatt direkte fra tyrkisk til norsk, for ovrig i Gunvald Ims’ etter alt ä domme kvalifiserte oversettelse. Det bekrefter det vi lenge har hatt en mistanke om: Tyrkisk litteraturer mer enn Pamuk. I en romanjungel der det kan vasre langt mellom hoydepunktene, er det godt noen folger med i timen og bringer s romaner ut til norske lesere.