Haberler
Haber Kaynaðý Seç

 

Et oyenvitne

– Jeg var et øyenvitne,
så jeg kunne ikke tie,
sier Asli Erdogan

Hun snakker om en periode i 1993 da
hun bodde sammen med afrikanske
immigranter i Tyrkia, og opplevde at
en del av dem uten videre ble satt i en
fangeleir. Hendelsen fikk henne til å
skrive, og impulsen til å ikke kunne
tie fordi hun hadde /sett noe/ satte tonen
for hennes videre arbeid:

– Jeg følger med, forholder meg stille
og observerer. Det er min posisjon, i
livet og som skribent. Jeg vil ikke
kommentere fra oven, slik mange
spaltister gjør. Jeg vil skrive fra kjelleren,
sier Asli Erdogan.
Klassekampen møter den tyrkiske
forfatteren og skribenten i Lillehammer.
Årets festivaltema er «byen», noe
som passer Erdogan: I de to av bøkene
hennes som er oversatt til norsk,
«Byen med den røde kappa» og «Den
mirakuløse mandarin», stiger byen
fram som den sentrale stemmen. I bøkene
følges utstøtte skikkelser som
vandrer gatene.
Liknende skjebner finner vi igjen i
Erdogans arbeid som spaltist. Hun er
skribenten som møter «de andre», de
marginaliserte og undertrykte, som
går med dem og observerer. Det fører
til at hun eksponeres for mange tragedier:

– Noen ganger føler jeg meg som en
spurv som spiser på dyreskrotter.
Truet i hjemlandet
Engasjementet har kostet. Siden hun
begynte å skrive spalten «De andre» i
1993, har hun mottatt trusler, blitt betraktet
som terrorist og overvåket.

– Hvilke temaer er det som gjør at du
har mottatt trusler?

– Det er når jeg skriver om tortur,
fengsler eller det kurdiske spørsmålet.

– Hvor er det truslene kommer fra?

– Jeg kan jo ikke bevise det, men
det er fra staten.
I 2003 brettet i tillegg eksmannen
hennes privatliv ut i en bok, og Erdogan
ble hengt ut offentlig. Hun kunne
ikke gå på gata uten å bli hetset, og
måtte forlate landet.

– For en utenforstående er det vanskelig
å forstå hvordan det i Tyrkia er
mulig å lynsje en kvinne.
vel har Erdogan vendt tilbake.
Det er ikke så lett for en tyrker å dra
utenlands, forklarer hun. Visum og
papirer er én grunn. Nå veksler hun
mellom hjemlandet og forfatterresidenser
i Europa.

– Tyrkia dreper meg som skribent.
Hadde jeg hatt ressurser, ville jeg
bodd i Europa over en lengre

Men jeg ville foretrukket
et sted som
Kongo eller Indonesia.
Jeg føler meg
mer hjemme i kulturer
som ligger langt
vekk fra min egen.
Jeg kan speile meg
selv bedre i dem.
Menneskelige
historier
Mens Erdogan gjester
Lillehammer lanseres
den norske antologien
«Utilslørt. Muslimske råtekster
». I Europa er det større distanse
til temaet islam og feminisme enn i
Tyrkia, mener Erdogan, og dermed
mer objektivitet, men også mindre nyanser:

– I Europa ser man ikke hele spekteret
av hva islam kan være.
Erdogan mener hjemlandets kvinner
blir stadig mer politisk bevisste.
Særlig de kurdiske kvinnene er synlige,
som gatedemonstranter og tilslørte

parten
av befolkningen
i Tyrkia er muslimer
og rundt 66
prosent av kvinnene
bærer hodeplagg,
men staten er sekulær
og hijab er forbudt
ved universiteter
og i offentlige
bygg.

– Frihet blir alltid
diskutert med utgangspunkt
i kvinnens
kropp, sier Erdogan,
og forteller om da hun på
1990—tallet arbeidet som assistent ved
universitetets fysikkavdeling.

– Én student dukket opp med slør,
vi så hverandre inn i øynene og jeg bestemte
meg for at jeg aldri vil fortelle
en kvinne hvordan hun skal kle seg.
Episoden er typisk for hvordan Erdogans
overbevisning starter: med utgangspunkt
i en personlig fortelling.

– Jeg får ofte høre at «litteratur kan
ikke løse politiske problemer». Men
det ligger alltid en menneskelig historie
bak hvordan og hvorfor noen ble
politisk aktive. Politiske mennesker
hater å høre dette, de vil at alt skal
være ideologi. Selvsagt handler ikke
alt om følelser. Men som skribent føler
jeg et altruistisk behov for å være med
gatemenneskene, med «de andre».
Det kan gjøre meg veldig politisk.
Under angrep
68 tyrkiske journalister sitter fengslet
i Tyrkia i dag, og Erdogan er ikke optimistisk
på vegne av demokratiet og
pressefriheten i landet.

– Mediene skriver godt for de fengslede
kollegaenes sak. Men lovverket
som fikk dem fengslet har vært der
lenge, og har blitt brukt på blant annet
sosialister og kurdere. Hvorfor snakket
ingen for dem? Noen sier at Tyrkia
blir mer demokratisk, men det kommer
an på hvordan man ser på det.
Alle som viser opposisjon i dag risikerer
å bli fengslet, mener Erdogan.

– Min venn Ahmet Sik ble fengslet
for en bok som ikke var kommet ut
enda. Det er første gang det har skjedd
i Tyrkias historie. Det er et tegn på et
totalitært regime, og veldig skremmende.
Sik var blant journalistene som i
mars ble pågrepet på grunn av sin kritiske
journalistikk. Den tyrkiske regjeringen
nekter for at offensiven er
politisk motivert. Også Erdogan frykter
arrestasjon.

– Det minner om pressefrihetssituasjonen
i Russland?

– På lista over land med mest pressefrihet,
er vi på 119. plass. Faller vi
fire plasser til, er vi blant verdens
verste på området. Jeg vil si at vi er
på omtrent samme nivå som Russland.

– I Russland har det vært en strøm
av seriøse gravejournalister til ukebladene.
Der kan de fortsette å skrive uten
å risikere å granskes av myndighetene
i stor grad.

– Da jeg skrev spalten min mellom
1998 og 2001 var det den personlige
skrivestilen min som beskyttet meg.
Jeg bruker elementer fra mitt eget liv,
med en «mykhet» som gjerne assosieres
med det kvinnelige. Jeg skriver
harde ting på en myk måte. Den stilen
har hjulpet og beskyttet meg.

1.1.2011
NORVEÇ
Silje Bekeng


 

Haberler Biyografi Kitaplar Fotoðraflar Röportajlar Köþe Yazýlarý   Ýletiþim Ana Sayfa
Design by medyanomi